Overtok i 2017

På gården vår er det meg og min mann, Lars Erik Sæterbø, som lever av drifta. Vi flyttet til min hjemplass i 2012 og overtok gården 1. januar 2017. Her driver vi konvensjonelt med melkeproduksjon på ku, oppfôring av påsettkviger og okser til slakt. Per dags dato har vi 54 årskyr. Dagens kvote er 462 000 liter, hvorav 60 000 er leid. Gårdens totale eiendom er på ca. 1129 dekar, hvor 400 dekar er dyrka mark. Mye av resterende areal er utmarksbeite til kviger. I tillegg leier vi ca. 600 dekar dyrka mark.

5. generasjon på gården

Vi er gift, har 4 barn, Synne (11), Emil (9), Live (6) og Lasse (3) og er 5. generasjon som lever av gårdsdriften på Lund. Begge er oppvokst på melkebruk og har utdannelse innenfor landbruk, som har gitt oss en god base å bygge videre på. I kårboligen bor mine foreldre. Som kårfolk flest er de som poteten, og kan brukes til det meste. Vi er til sammen et lite mikrosamfunn her inne på tunet. Gården har vært i min families eie siden 1913. Utviklingen her har ikke stått på stedet hvil. Første fjøset var en torvgamme hvor geitene sto på hyller langs veggen, og det var ei ku eller to, og noen sauer. Dagens melkekufjøs ble tatt i bruk av melkekyrne 29 mars 2023.

Er bondelivet noe for meg?

Fra jeg var liten har jeg alltid interessert,meg for planter, dyr, insekter og alt det fantastiske naturen rommer. Den fascinerte og skapte undring. Som små barn fikk jeg og søsknene mine ha hund, kaniner, undulater, marsvin og hest. Kaniner er som kaniner flest, og etter systematisk avl med fokus på volum var de plutselig 35 på det meste. Å få ha kjæledyr skapte tilhørighet og ansvarsfølelse ovenfor dyr, og når man er med i fjøsen skaper man også bånd til de dyrene som er der. Jeg husker veldig godt at det var stas å få være med på arbeid. Gi patteflaske til kalvene, fôre ungdyrene med hjulgrabb, være kalvingsvakt, lære å melke og ikke minst det å få tillit og ansvar for å ta imot silolass fra morgen til kveld med en særdeles sliten kropp som resultat.

Med landbruksutdanning falt noen brikker på plass

Det var ikke før endt videregående med allmenne fag at jeg skjønte at det var mulig å utdanne seg innenfor landbruk. Det falt noen brikker på plass, for skole har alltid vært helt ok, men da ble det skikkelig gøy. Det var noe med å kombinere teori og praktisk arbeid i samarbeid med husdyr. Jeg var heldig å få ta agronomutdannelsen over 2 år på Senja videregående skole, og lærerne mine der pushet meg til å ta høyere utdannelse. Dermed gikk ferden til Steinkjer og HiNT, hvor jeg fullførte bachelorgraden i husdyrfag, velferd og produksjon våren 2011.

Det var uten tvil sunt å få luftet vingene sine utenfor regionen, og Trøndelag med sitt landskap og gårder er noe helt eget, det bidro til inspirasjon, drømmer og til slutt kjærlighet. Her møtte jeg omsider min mann. Vi ville bli bønder, og etter noen runder med hva vi skulle gjøre og hvordan, pekte vi nesen nordover.

Hvor skulle det gå med «møringen»?

Noe annet var det hvordan det ble for «Møringen», altså min mann, å bo i Nord-Norge. Her er det mørketid og betydelige klimatiske forskjeller. «Det finnes ikke vår«, det er vårvinter og så er det sommer. Vi kan gå fra perfekt skiføre på skaresnø, til barmark på litt over ei uke med + 26- 30 grader og en sommer som banker på døra, og lurer på om du skal kjøre skit eller slå gress om to uker. Bekledningen er dunjakke ene dagen og singlet og sommerbukse andre dagen. Et ubestridt fakta er at når varmen kommer, så kommer vår kjære venn myggen. Den er noe tallrik i en periode, noe jeg kanskje ikke nevnte til «Møringen ». Vekstsesongen her oppe går på speed. Det er en kort og hektisk sesong, og satt litt på spissen er det nesten så en kan sitte i eufori en vakker vårkveld ute ved peisen, og dagen etter er det høst. Heldigvis er vinteren lang, så man får roet seg ned.

Veien videre

Vi hadde et godt utgangspunkt, da mamma og pappa har drevet gården godt, og gjort små og større investeringer hele veien. De kjøpte kvote når sjansen bød seg, bygde ut og pusset opp løsdriftsfjøsen i 2007 og økte fra 23 til 50 melkekyr. Nytt melkeanlegg ble montert. Det ble madrasser i liggebåsene og kalvene fikk en helt ny verden. Ikke minst så er det gjort mye arbeid med profilering og dyrking av jord, og gjerdene rundt eiendommen har blitt holdt i god stand.

Før vi overtok var vi allerede i en prosess hvor vi planla ønsker og veien videre for drifta vår. Vi drømte om en mer rasjonell driftsbygning som var mindre fysisk arbeidskrevende, og som skulle heve velferden til dyrene og oss betraktelig. Tiden i fjøsen skal lønne seg, men driftsbygningen for store kalver, kviger og sinkyr var utdatert, trang, og svært tidsog arbeidskrevende. Det var vanskelig å møte dagens velferdskrav. I tillegg ble det for liten tid til andre gjøremål i driften når utesesongen begynte. Vi hadde små barn og flere på tur, i en bygd uten barnehage.

Nytt fôringsanlegg i første omgang

Det var dessuten ønskelig å øke grovfôropptaket og få til en stabil grovfôrmiks hvor vi kunne blande rundballer av ulik kvalitet. Vi fikk satt opp ny driftsplan, men vi var ikke helt klar ennå for den potensielt store investeringen vi sto fremfor. Dermed gjorde vi en mindre oppgradering og brukte generasjonskiftemidlene i 2020 til å få inn nytt fôringsanlegg hos melkekyrne med båndfôring i taket og stasjonær mikser, som da senere kunne utvides til et eventuelt nytt fjøs. Det måtte i tillegg inn mer kapasitet på strøm, og vi ble nødt til å søke det lokale kraftselskapet om en større transformator til bygda, hvor vi måtte inn med anleggsbidrag for å realisere prosjektet.

Det ble et merkbart roligere miljø hos melkekyrne da vi begynte med 10 fôringer i døgnet. Ikke minst ble de våte og frosne rundballer en mindre plage.

«Det ble tegnet mange forslag for ny driftsbygning, og det er sikkert ikke langt unna 30 forskjellige.»

Nytt fjøs

Ved et nybygg var ikke ønsket å måtte øke antall årskyr, men heller å omgjøre dagens løsdrift til oksefjøs og fôre opp oksekalvene som vi solgte til liv. Vi brukte mye tid og ressurser på å få sterke og friske kalver, desto surere var det å sende de søte små av gårde da de var lubne og ferdig avvent på melk. Det ble tegnet mange forslag for ny driftsbygning, og det er sikkert ikke langt unna 30 forskjellige. Vi var innom flere rådgivere, og fikk ideer og råd fra i-mek-leverandører. Til slutt endte vi opp med en plantegning sammen med Norsk landbruksrådgivning som vi var fornøyd med. Det ble satt opp en ny driftsplan med realistiske mål, og Landkreditt, Innovasjon Norge og Sametinget ble med på planene våre. En januardag i 2022 ringte Lars Erik meg, med gråten i stemmen, og sa at vi hadde fått finansiering. Vi skulle få bygge oss et nytt fjøs! Dette var stort for oss.

Lysten som driver – ikke plikten

Men hvorfor gjør vi dette? Binder oss i stor gjeld for lang tid. Gården vår er en arbeidsplass og vårt hjem. Den er liv levd i generasjoner og er en verdifull arv etter folkene som var her før oss. Den er mennesker som har gitt av kroppen sin, for å overleve og for å kunne dyrke jorda på denne gården. For meg er gården et lån og en ressurs som skal forvaltes og kunne bringes videre til neste generasjon, slik at andre også kan livnære seg av denne eiendommen. Vi er stolt av gården vår, og det vi skaper her. Tross alt går det meste av døgnet med til den og dyrene. Det er viktig å poengtere at det er ikke plikten som driver meg, men lysten. Jeg og Lars Erik får jobbe her sammen, diskutere drifta, dele ansvar, bekymringer og ta avgjørelser. Ikke minst gå hverandre litt på nervene. Men en gård er og historien til en utslitt kropp, og den arven ville vi ikke ha. Så er det alle følelsene med den forbaska kua som er så fin. Stelle kalven som skal bli ku, kose, børste, klippe og prate. Kua er et vakkert husdyr som gir meg mye hverdagsglede. Hun har en egenverdi som individ og gjennom avl lar seg forme og romme de egenskaper vi ønsker for vår ku. Hun gir og utfordringer og hodebry, spesielt de som er litt mer smart enn godt er.

Fjøsbygging og planlegging

Ballen var begynt å rulle. Samtidig skulle ikke dagens drift bli påvirket, kyrne skulle ut på beite gjennom byggeplassen, våronn og slått sto for døren. Det ble mye møter og telefoner frem og tilbake, og vi skaffet oss ekstern byggeleder. Det ble hentet inn tilbud fra leverandører og entreprenører, og byggetillatelse. Selve driftsbygningen skulle reises opp av totalentreprenør av bygg til landbruket, Steinar Myhre As. Driftsbygningen består av isolerte betongelementer, med full møkkjeller under til og med området for VMS. Videre innover i fokusavdeling, sykebinger, og avdeling for ku og kalv er det flyterenner. Hovedavdelingen til melkekyrne er ganske standard. Men med gode ku fasiliteter som madrasser og roterende børste. Sinkuavdeling er inne i oksefjøset. Innendørsmekanisering er levert av DeLaval og Felleskjøpet, hvor båndfôringen i taket i gamlefjøset ble forlenget inn til nybygget. I liggebåsene hos kvigene er det matter. Vi ser tilbake på en svært ryddig byggeperiode med profesjonelle aktører som har jobbet på en noe utfordrende tomt. Joselva svinger seg med forebygging rundt hele fjøstomten og selv om den lager liv på tunet, er det mer trangt enn ønsket rundt dagens fjøs.

«svært ryddig byggeperiode med profesjonelle aktører som har jobbet på en noe utfordrende tomt»

Stor egeninnsats

Vi har og har hatt en stor egeninnsats med å montere innredning og malearbeid som ble gjort mellom fjøsstellene. Da dagen kom for innflytting av melkekyrne var det en uvirkelighetsfølelse som er vanskelig å beskrive. Det var mye nytt som skulle læres av rutiner og programmer, og det å bruke bygget. Ikke minst skulle vi ved neste kalving komme i gang med ku- og kalvsamvær. Det var mye å se frem til! Jeg har ennå bakoversveis, og kan ennå ikke fatte at dette er vårt fjøs og vår arbeidsplass. Resten av vinteren går med til å ferdigstille oksefjøset, og kanskje blir det en skitur i ny og ne.